Her er en lengre studie om begrepet. Dette er ingen undervisning om selve endetiden eller tiden vi lever i nå, men om selve brepet Bibelen bruker.

Det hebraiske begrepet Acharit HaYamim

Begrepet Acharit HaYamim er et av de mest sentrale, men også mest misforståtte uttrykkene i den bibelske litteraturen.

For mange mennesker i dag fremkaller ordene umiddelbare bilder av verdens undergang, katastrofer og en endelig avslutning på menneskehetens historie.

På norsk oversettes det ofte med «endetiden», et ord som bærer med seg en tung følelse av frykt og endelighet.

Men når man undersøker de originale hebraiske tekstene og ser på hvordan språket fungerte i den tiden det ble skrevet, oppdager man en betydning som er fundamentalt annerledes enn den dommedagsforståelsen som preger vår moderne tid.

Ordets grunnlag og den hebraiske forståelsen av tid

TILBAKE TIL TOPPEN

For å forstå Acharit HaYamim må man først bryte ned ordene til deres enkleste bestanddeler.

Det hebraiske språket er bygget opp av røtter, ofte bestående av tre bokstaver, som gir ordet dets kjernefysiske betydning.

Ordet Acharit kommer fra roten Achar, som betyr «etter» eller «bak».

I dagligdags tale refererer dette til noe som befinner seg bak ryggen din eller noe som skjer etter en annen hendelse.

Det andre ordet i uttrykket, HaYamim, betyr rett og slett «dagene».

Når disse settes sammen, betyr Acharit HaYamim bokstavelig talt «dagenes ettertid» eller «det som kommer etter disse dager».

Det er en dyp forskjell mellom hvordan vi i den moderne vestlige verden ser for oss tid, og hvordan menneskene som skrev Bibelen forsto den.

Vi ser ofte for oss tiden som en rett linje der vi står vendt fremover mot fremtiden.

Fremtiden ligger foran oss som et uoppdaget land, mens fortiden ligger bak oss.

Den hebraiske tankegangen var det motsatte, og dette illustreres best ved bildet av en person som ror en båt.

Roeren som bilde på tidsoppfatning

TILBAKE TIL TOPPEN

En person som ror en båt, sitter med ryggen mot fartsretningen.

For denne personen er det som ligger «foran» øynene, det landskapet man allerede har passert.

Dette er fortiden – det som er kjent, synlig og som man kan lære av.

Fremtiden derimot, er det som ligger «bak» ryggen på roeren.

Den er usynlig, man kan ikke se hva som kommer før man faktisk er der.

Siden ordet Acharit betyr «bak», blir det i det hebraiske språket ordet for fremtiden.

Når bibelforfatterne brukte uttrykket Acharit HaYamim, snakket de derfor ikke om en vegg som historien ville krasje inn i.

De snakket om dagene som lå bak ryggen på dem – dager som ville komme senere som et resultat av det som skjer nå.

Det handlet om en fjern fremtid i historisk tid, ikke en slutt på selve historien.

Denne romlige måten å tenke på tid på er avgjørende for å forstå at uttrykket opprinnelig ikke var ment å skremme.

Det var en nøytral eller ofte håpefull beskrivelse av «det som skal skje senere».

Forskjellen mellom ettertid og absolutt slutt

TILBAKE TIL TOPPEN

Et annet viktig poeng som ofte forsvinner i moderne oversettelser, er forskjellen mellom ordet Acharit og ordet Keitz.

Dette er to forskjellige måter å snakke om «enden» på, og de har vidt forskjellige konsekvenser for hvordan vi forstår tekstene.

Acharit betyr som nevnt en ettertid eller et utfall. Når man bruker dette ordet, forutsetter man at historien fortsetter etter at hendelsen har funnet sted.

Det er som siste kapittel i en bok; det er slutten på historien i boka, men verden utenfor boka slutter ikke.

Det refererer til et resultat eller en konsekvens som viser seg i det lange løp.

Ordet Keitz derimot, betyr en absolutt grense eller et ytterpunkt.

Dette ordet brukes om en slutt der det ikke er noe mer etterpå.

Det er interessant å merke seg at mens Acharit HaYamim forekommer 15 ganger i den hebraiske bibelen, så forekommer uttrykket Keitz HaYamim (dagenes absolutte slutt) bare én eneste gang.

Denne ene forekomsten finner vi i Daniels bok, som ble skrevet på et mye senere tidspunkt enn de andre bøkene, i en tid preget av stor nød og et behov for å se for seg en endelig avslutning på lidelsene.

Denne statistiske forskjellen viser tydelig at de bibelske forfatterne i overveldende grad var opptatt av fremtiden som en del av historien, ikke som en utslettelse av den.

Acharit HaYamim i de eldste tekstene: De tolv stammene

TILBAKE TIL TOPPEN

Det første stedet vi møter uttrykket i Bibelen, er i Første Mosebok 49:1.

Her ligger patriarken Jakob på sitt dødsleie og samler sine tolv sønner.

Han sier: «Kom hit, så jeg kan fortelle dere hva som skal hende dere i dager som kommer» (Acharit HaYamim).

I denne sammenhengen er det helt åpenbart at Jakob ikke snakker om verdens undergang.

Han snakker om hva som skal skje med etterkommerne til sønnene hans når de senere i historien skal bosette seg i landet Kanaan.

Han gir detaljer om hvilke stammer som skal bli mektige, hvem som skal drive med handel, og hvem som skal bo ved kysten.

For Jakob var dette en fjern fremtid som han ikke kunne se, men det var en fremtid som foregikk på jorden, midt i historien.

Her ser vi at uttrykket fungerer som en «hengsle» i historien.

Det knytter sammen fortiden (Jakobs liv) med en fremtid som forfatteren av teksten kanskje allerede så fruktene av, eller så frem mot som en nasjonal skjebne.

Det er ingen katastrofale bilder her, bare en beskrivelse av hvordan ting vil utvikle seg over lang tid.

Politiske endringer og nasjonens skjebne

TILBAKE TIL TOPPEN

I Fjerde Mosebok kapittel 24 finner vi et annet eksempel.

Her er det snakk om profeten Bileam som blir bedt om å forbanne israelittene.

I stedet ser han inn i fremtiden og snakker om hva som skal skje i Acharit HaYamim.

Budskapet hans handler om politisk makt i Midtøsten. Han forutser at Israel skal bli en sterk nasjon og beseire sine naboer, som Moab og Edom.

Igjen ser vi at uttrykket brukes om en tid som ligger foran i historien.

Det er snakk om virkelige nasjoner, virkelige grenser og virkelige maktforhold.

Det er ingenting her som tyder på at Bileam så for seg at planeten skulle slutte å eksistere.

For ham betydde «dagenes ettertid» rett og slett det neste store kapittelet i regionens politiske historie.

Dette mønsteret fortsetter i Femte Mosebok. Moses advarer folket om at hvis de ikke følger de gode levereglene, vil de oppleve nød og nød i Acharit HaYamim.

Men han legger også til at de i de samme dagene vil vende tilbake til Gud og finne trøst.

Her fungerer uttrykket som en påminnelse om at handlinger har konsekvenser som viser seg senere, men at det alltid er mulighet for en ny begynnelse.

Profetenes visjoner: Fred og håp

TILBAKE TIL TOPPEN

Når vi kommer til de senere profetene, som Jesaja og Mika, får uttrykket en enda mer positiv og storslått betydning.

De bruker begge nøyaktig de samme ordene for å beskrive en tid som skal komme.

I Jesaja 2 og Mika 4 sies det at i Acharit HaYamim skal fjellet der Guds hus står, bli det høyeste av alle fjell.

Folk fra hele verden skal strømme dit for å lære å leve i fred.

Det er her de berømte ordene om å hamre sverd om til plogskjær og spyd til vingårdskniver dukker opp.

De sier at nasjoner ikke lenger skal lære å føre krig.

Dette er selve kjernen i den originale betydningen av uttrykket.

Det representerer ikke en fryktet slutt, men et mål for menneskeheten.

Det er visjonen om en verden som endelig har lært å løse konflikter uten vold, og hvor alle kan sitte trygt under sitt eget fiken- og vintree.

For disse profetene var «endetiden» den tiden da verden endelig skulle bli slik den var ment å være.

Det var en tid for universell fred og rettferdighet.

Kontrasten i profetisk optimisme

TILBAKE TIL TOPPEN

Mange moderne tolkninger legger vekt på at verden må bli verre og verre før slutten kommer.

Profetene hadde ofte et annet perspektiv. Selv om de snakket om vanskelige tider, var Acharit HaYamim målet de så frem mot med glede.

Som vi ser i tabellen, er det en gjennomgående tråd av optimisme.

Selv der det snakkes om nød, er det for at folk skal lære og vende tilbake til en bedre vei.

Den store endringen: Hvordan fremtid ble til undergang

TILBAKE TIL TOPPEN

Hvis uttrykket opprinnelig betydde en håpefull fremtid i historien, hvordan endte vi da opp med en forståelse av at det betyr dommedag og katastrofer?

Denne endringen skjedde gjennom flere hundre år og ble påvirket av språkbytter og endrede politiske forhold.

Septuaginta og oversettelsen til gresk

TILBAKE TIL TOPPEN

Et av de viktigste vendepunktene var oversettelsen av den hebraiske bibelen til gresk, ca. 200 år før Kristus.

Denne oversettelsen kalles Septuaginta. De jødiske oversetterne i Egypt sto overfor en vanskelig oppgave: Hvordan oversette de hebraiske konseptene til et gresk språk som var preget av en helt annen filosofi?

De valgte å oversette Acharit HaYamim med det greske uttrykket eschatais hemerais. Ordet eschatos betyr «siste» eller «ytterste».

Mens det hebraiske Acharit peker mot et utfall som kan føre til noe nytt, peker det greske ordet mer direkte mot den aller siste tingen i en rekke.

Når man på gresk snakker om de siste dagene, er det lett å tenke at det ikke er noen dager etter de siste.

Denne greske oversettelsen ble svært viktig for den tidlige kristne kirken.

Da forfatterne av Det nye testamentet skrev sine brev og evangelier på gresk, brukte de dette uttrykket for å snakke om tiden de levde i og den fremtiden de ventet på.

Gjennom dette språklige skiftet begynte fokuset å flytte seg fra «en fremtid i historien» til «slutten på denne verden».

Apokalyptikkens inntog

TILBAKE TIL TOPPEN

I periodene med stor undertrykkelse, for eksempel under det romerske styret, begynte folk å lengte etter at Gud skulle gripe direkte inn og avslutte all ondskap.

Det vokste frem en type litteratur som kalles apokalyptisk litteratur.

Her brukes dramatiske bilder: Stjerner som faller, monstre som stiger opp av havet, og store slag mellom det gode og det onde.

Siden denne litteraturen ofte brukte begrepet «de siste dager», ble uttrykket etter hvert «smittet» av de skremmende bildene.

Den opprinnelige visjonen om bønder som hamret sverd til ploger ble overskygget av bilder av krig, nød og flammer.

Moderne misforståelser: Frykt som drivkraft

TILBAKE TIL TOPPEN

I dag ser vi resultatet av denne lange utviklingen. Begrepet «endetiden» brukes ofte i populærkulturen, i filmer og i visse religiøse kretser for å peke på aktuelle hendelser som tegn på at jorden snart skal gå under.

Det snakkes om «fødselsveer», naturkatastrofer og moralsk forfall som bevis på at vi er i de aller siste dagene.

Dette skaper en atmosfære av frykt og passivitet. Hvis verden uansett skal brenne opp, hvorfor skal man da bry seg om å bygge en bedre fremtid?

Dette er den rake motsetningen til det bibelske uttrykket Acharit HaYamim, som nettopp handlet om å ta ansvar for fremtiden og jobbe mot en tid med rettferdighet og fred.

Språklig sammenblanding i dag

TILBAKE TIL TOPPEN

En av de største misforståelsene i dag er at man blander sammen forskjellige begreper og lager en «pakke» av frykt.

Her er en oversikt over hvordan ord ofte blir feilaktig brukt som synonymer i dagens tale:

Når vi bruker ordet «endetiden» på norsk, henter vi ubevisst tanker fra alle disse senere tilleggene, og vi mister den jordingen i historien og det håpet som lå i det originale uttrykket.

Menachem Begins perspektiv: Acharit som håp

TILBAKE TIL TOPPEN

En av de mest interessante forklaringene på dette uttrykket i moderne tid ble gitt av den tidligere israelske statsministeren Menachem Begin i en tale i FN.

Han påpekte at på hebraisk er ordet Acharit faktisk beslektet med ordet for håp (tikva).

Han viste til Jeremia 29:11, der Gud sier: «Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere... tanker om fred og ikke om ulykke, jeg vil gi dere en fremtid og et håp».

I den hebraiske teksten står det her bokstavelig talt at Gud vil gi dem en Acharit og en Tikva.

For Begin betydde dette at Acharit HaYamim ikke er en tid for død, men for forløsning.

Det er den tiden da menneskeheten endelig skal få nyte velsignelsene av evig fred.

Han argumenterte for at vi ikke skal vente passivt på at disse dagene skal komme, men at vi har en plikt til å streve mot dem ved å avruste og søke forståelse mellom nasjonene.

Denne tolkningen er tro mot den gamle hebraiske logikken: Siden fremtiden er det som ligger «bak ryggen» vår, er det våre handlinger her og nå som dytter oss inn i den.

Vi ror oss selv inn i fremtiden. Hvis vi lever rettferdig i dag, skaper vi en god ettertid – en god Acharit.

Tiden som en spiral, ikke en rett linje

TILBAKE TIL TOPPEN

For å virkelig forstå hvorfor uttrykket ikke betyr en vegg eller en slutt, må vi se på den hebraiske ideen om at tiden beveger seg i sirkler eller spiraler.

I vestlig tankegang starter vi på punkt A og skal til punkt B. Når vi når punkt B, er vi fremme.

I bibelsk tenkning er tiden organisert rundt rytmer som gjentar seg.

Det er den ukentlige sabbaten, de årlige høytidene som følger innhøstingen, og de store syklusene i historien.

Dette betyr at Acharit HaYamim ikke nødvendigvis er én spesifikk dato i kalenderen.

Det kan referere til slutten på en vanskelig periode og begynnelsen på en ny og bedre tid.

Det er som slutten på vinteren og begynnelsen på våren.

Vinteren har sin «ende» (Acharit), men det betyr ikke at verden går under – det betyr at en ny sesong starter.

Tidens kvalitet kontra tidens lengde

TILBAKE TIL TOPPEN

En annen forskjell er at vi i dag er besatt av klokka. Vi måler tid i minutter og sekunder.

For hebreerne var tid «kvalitativ». Det betyr at de var mer opptatt av hva slags tid det var, enn hvor lenge den varte.

Når profetene snakket om Acharit HaYamim, snakket de om en tid som var preget av en spesiell kvalitet: Kvaliteten av rettferdighet, kunnskap og fred.

Om denne tiden kom i år eller om tusen år var mindre viktig enn det faktum at denne tilstanden av harmoni var målet for hele skaperverket.

Oppsummering og konklusjon

TILBAKE TIL TOPPEN

Gjennom denne analysen har vi sett at det hebraiske uttrykket Acharit HaYamim har gjennomgått en dramatisk forandring i betydning fra det ble skrevet og frem til i dag.

Opprinnelig var uttrykket en nøktern og ofte håpefull betegnelse på «det som skal skje senere» i historien.

Det var basert på et bilde av en roer som beveger seg inn i en usynlig fremtid, en fremtid som er formet av fortidens og nåtidens handlinger.

For de bibelske forfatterne handlet Acharit HaYamim om nasjonal skjebne, politiske maktbalanser og – på sitt mest storslåtte – en universell fredstid der krig ikke lenger eksisterer.

I motsetning til dette har vår moderne forståelse av «endetiden» blitt farget av greske oversettelser som la mer vekt på en absolutt slutt, og av senere tiders fryktbaserte visjoner om verdens undergang.

Der det originale uttrykket ga rom for kontinuitet, håp og ansvar, gir det moderne uttrykket ofte grobunn for frykt, katastrofetenkning og passivitet.

Å forstå Acharit HaYamim på den lette og opprinnelige måten gir oss et nytt perspektiv på fremtiden.

Det lærer oss at vi ikke venter på en uunngåelig katastrofe, men at vi er deltakere i en historie som beveger seg mot et mål.

Det minner oss om at «dagenes ettertid» er noe vi er med på å skape gjennom våre valg i dag.

Ved å hamre våre egne sverd om til plogskjær i vår egen tid, bringer vi verden ett skritt nærmere den lyse fremtiden som profetene så for seg bak ryggen sin.

Begrepet er altså ikke et punktum for verden, men en invitasjon til å se forbi dagens utfordringer og tro på at historien bærer i seg en mulighet for gjenoppretting og fred for alle folkeslag.