Hebreerbrevet
Kapittel 1
Innholdsfortegnelse
Her er en grundig gjennomgang av Hebreerbrevet kapittel 1,
1. Oversettelse fra gresk grunntekst
1 Gud, som i fordums tid på mange måter og på mange vis talte til fedrene gjennom profetene, 2 har i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen, som han har innsatt som arving til alle ting, og som han også har skapt verdenene ved.
3 Han er utstrålingen av hans herlighet og det nøyaktige avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord.
Etter at han ved seg selv hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.
4 Han har blitt så mye større enn englene som det navnet han har arvet, er herligere enn deres.
5 For til hvilken av englene har Jehovah noen gang sagt: «Du er min Sønn, jeg har født deg i dag»?
Og videre: «Jeg skal være far for ham, og han skal være sønn for meg»?
6 Og når han igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: «Alle Guds engler skal tilbe ham.»
7 Om englene sier han: «Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildsluer.»
8 Men til Sønnen sier han: «Din trone, o Gud, står i evighet, og rettferdighetens spir er ditt rikes spir.
9 Du har elsket rettferd og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medfeller.»
10 Og: «Du, Jehovah, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk.
11 De skal gå til grunne, men du forblir.
De skal alle eldes som et klesplagg, 12 og som en kappe skal du rulle dem sammen, og de skal skiftes ut.
Men du er den samme, og dine år tar aldri slutt.»
13 Til hvilken av englene har han noen gang sagt: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter»?
14 Er de ikke alle tjenende ånder, utsendt for å være til hjelp for dem som skal arve frelsen?
2. Forklaringer og innsikt
Dette kapittelet fungerer som en majestetisk prolog til hele Hebreerbrevet.
Hovedtemaet er Jeshuas overlegenhet over alle tidligere åpenbaringer og over engleverdenen.
Forfatteren argumenterer for at mens Gud tidligere brukte profeter og engler som mellomledn, har han nå talt endelig gjennom sin Sønn, som deler selve Guds vesen.
Vers 3 er teologisk ekstremt tett; det beskriver Jeshua som "utstrålingen" (apaugasma) av Guds herlighet.
Dette innebærer at akkurat som solstråler ikke kan skilles fra solen, kan ikke Sønnen skilles fra Faderens herlighet.
Han er ikke bare en budbringer; han er Gud manifestert.
Resten av kapittelet (v. 5-14) er en serie sitater fra Det gamle testamentet (hovedsakelig Salmene) for å bevise at Messias har en unik status som "Sønn", noe ingen engel besitter.
Dette var avgjørende for å overbevise jødiske lesere om at den nye pakten i Messias ikke bare var et tillegg til jødedommen, men dens kulminasjon.
3. Historiske fakta og tradisjoner
Hebreerbrevet er unikt fordi det ikke nevner en spesifikk forfatter, selv om tradisjonen ofte har pekt på Paulus.
Den sofistikerte greske stilen og den dype kjennskapen til de jødiske offerlovene tyder på en forfatter med svært høy utdannelse, muligens Apollos eller en annen lærd i den tidlige menigheten.
Teksten ble skrevet til jødekristne som opplevde forfølgelse og fristelsen til å vende tilbake til den gamle tempeltjenesten for å unnslippe lidelse.
På denne tiden (før år 70 e.Kr.) var engler et stort fokus i jødisk mystikk.
Mange trodde at englene var voktere av Toraen og mellomledd som var nødvendige for å nå Gud.
Ved å plassere Jeshua langt over englene, slår forfatteren fast at ingen annen mellommann er nødvendig.
4. Innsikt fra jødiske skrifter
Englehierarkier: I jødisk tradisjon (spesielt i Enoks bok og senere i Talmud) beskrives engler som mektige vesener skapt av ild og vind, nøyaktig slik vers 7 siterer.
Talmud (Hagigah 14a) diskuterer hvordan engler fornyes hver dag for å prise Gud.
Hebreerbrevet kontrasterer dette ved å si at mens engler er foranderlige "vinder", er Sønnen evig og uforanderlig (v. 11-12).
Messianske Salmer: Vers 5 siterer Salme 2:7. I jødisk eksegese (Midrash Tehillim) ble denne salmen forstått som en kroningshymne for den messianske kongen.
Ved å anvende dette på Jeshua, kobler forfatteren ham direkte til den forventede Davids-arvingen.
Josefus Flavius: Den jødiske historikeren Josefus beskriver i Den jødiske krig hvordan essenerne (en jødisk sekt) hadde en spesiell tradisjon for å bevare navnene på englene.
Dette viser hvor viktig angelologi var i det første århundret, noe som forklarer hvorfor forfatteren av Hebreerne bruker så mye plass på å sette englene på deres rette plass som "tjenende ånder" (v. 14).
5. Verdt å merke seg
Polumeros kai polutropos (v. 1): Disse to greske ordene som starter brevet betyr "på mange deler" og "på mange måter".
Det viser til at Guds åpenbaring i Det gamle testamentet var stykkevis og delt, mens åpenbaringen gjennom Jeshua er helhetlig og komplett.
Charakter (v. 3): Det greske ordet som her er oversatt med "nøyaktig avbilde", ble brukt om stempelet på en mynt.
Sønnen er altså det nøyaktige avtrykket av Guds substans (hupostasis).
Jehovah i sitatene: I vers 10 siteres Salme 102:25-27.
I den hebraiske grunnteksten er dette en bønn til Jehovah.
At forfatteren anvender dette direkte på Sønnen (Jeshua), er et av de sterkeste bevisene i Det nye testamentet på Sønnens guddommelighet.
Førstefødte (v. 6): Tittelen prototokos refererer ikke nødvendigvis til tid (hvem som ble født først), men til rang og arverett.
Messias er universets rettmessige arving.