Matteus Evangeliet
Kapittel 16
Innholdsfortegnelse
Her er en dypdykkstudie av Matteus kapittel 16, oversatt og forklart med utgangspunkt i de greske grunntekstene og deres jødiske kontekst.
1. Oversettelse fra grunnteksten (Gresk)
Fariseerne og saddukeerne kom fram, og for å sette Jeshua på prøve, bad de ham vise dem et tegn fra himmelen.
Han svarte dem: «Om kvelden sier dere: ‘Det blir godt vær, for himmelen er rød.’
Og om morgenen: ‘I dag blir det uvær, for himmelen er rød og mørk.’ Hyklere!
Dere vet å tyde himmelens utseende, men tidenes tegn kan dere ikke tyde?
En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet.»
Så forlot han dem og gikk sin vei.
Da disiplene dro over til den andre siden, hadde de glemt å ta med brød.
Jeshua sa til dem: «Se til og vokt dere for fariseernes og saddukeernes surdeig!»
De diskuterte dette seg imellom og sa: «Det er fordi vi ikke har tatt med brød.»
Da Jeshua merket det, sa han: «Dere lite troende!
Hvorfor diskuterer dere seg imellom at dere ikke har brød?
Forstår dere ennå ikke? Husker dere ikke de fem brødene til de fem tusen, og hvor mange kurver dere fikk til overs?
Eller de sju brødene til de fire tusen, og hvor mange kurver dere tok opp?
Hvordan kan dere unngå å forstå at det ikke var om brød jeg talte til dere?
Vokt dere for fariseernes og saddukeernes surdeig!»
Da forstod de at han ikke hadde sagt at de skulle vokte seg for surdeig i brød, men for fariseernes og saddukeernes lære.
Da Jeshua kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»
De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en av profetene.»
«Men dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»
Simon Peter svarte: «Du er Messias, sønn av den levende Gud.»
Jeshua svarte ham: «Salig er du, Simon, sønn av Jona!
For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himmelen, Jehovah.
Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.
Jeg vil gi deg nøklene til himmelriket. Det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»
Så påla han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.
Fra den tid begynte Jeshua å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem og lide mye av de eldste, overprestene og de skriftlærde, bli slått i hjel og reise seg på den tredje dagen.
Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg.»
Men han snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan!
Du er til anstøt for meg, for du har ikke tanke for det som er fra Jehovah, men bare for det som er fra mennesker.»
Deretter sa Jeshua til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det;
men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?
Eller hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel?
For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter hans gjerninger.
Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.»
2. Forklaringer og innsikt i emnet
Kapittel 16 i Matteus er et vendepunkt i evangeliet. Det markerer overgangen fra Jeshua sin offentlige tjeneste i Galilea til hans fokuserte forberedelse av disiplene på hans kommende lidelse i Jerusalem.
Hovedtemaene er:
- Åndelig dømmekraft: Kontrasten mellom de religiøse ledernes blindhet (som krever tegn til tross for alle mirakler) og den åpenbaringen Peter mottar.
- Identitet: Spørsmålet «Hvem sier folk at jeg er?» er sentralt. Jeshua bekrefter sin identitet som den lovede Messias, men redefinerer hva dette innebærer – ikke en politisk seierherre, men en lidende tjener.
- Menighetens grunnvoll: Innstiftelsen av «Ecclesia» (menigheten) og autoriteten gitt til disiplene («nøklene»).
3. Historiske fakta om emnet
- Cæsarea Filippi: Dette området lå ved foten av Hermonfjellet. Stedet var beryktet for hedensk dyrkelse, spesielt av den greske guden Pan. Det fantes en stor grotte der man trodde inngangen til underverdenen lå. Når Jeshua sier at «dødsrikets porter» ikke skal få makt, står han sannsynligvis fysisk i nærheten av et sted folk assosierte med nettopp disse portene. Dette gir hans ord en kraftig visuell og historisk kontekst.
- Surdeig som metafor: I jødisk tradisjon og historie ble surdeig (chametz) ofte brukt som et symbol på korrupsjon eller synd som sprer seg (jfr. fjerning av surdeig før Pesach). Ved å advare mot «fariseernes surdeig», advarer han mot deres hykleri og menneskeskapte tradisjoner som overskygger Jehovahs ord.
4. Innsikt fra jødiske skrifter
- Binding og løsning (Asar ve-Hittir): I vers 19 snakker Jeshua om å «binde og løse». Dette er tekniske termer brukt i rabbinsk litteratur (Mishna og Talmud). Å «binde» betød å forby noe, og å «løse» betød å tillate det basert på en tolkning av Toraen. Jeshua gir disiplene autoritet til å treffe avgjørelser for det nye fellesskapet, i tråd med himmelsk vilje.
- Menneskesønnen (Bar Enash): Tittelen «Menneskesønnen» henviser direkte til Daniel 7:13-14. Jødiske kommentarer og apokryfiske skrifter som 1. Enok (som var kjent i samtiden) fremstiller Menneskesønnen som en himmelsk skikkelse som skal dømme verden. Ved å bruke denne tittelen om seg selv, gjør Jeshua krav på en guddommelig status som overgår en vanlig jordisk konge.
- Josefus Flavius: Historikeren Josefus beskriver i Den jødiske krig de skarpe skillene mellom fariseerne (som holdt fast ved fedrenes tradisjoner) og saddukeerne (som avviste oppstandelsen og muntlig tradisjon). Matteus 16 viser hvordan disse to ellers fiendtlige gruppene slo seg sammen i sin motstand mot Jeshua.
5. Verdt å merke seg
- Petros vs. Petra: På gresk er det et ordspill mellom Petros (en løs stein/steinblokk) og petra (en massiv klippevegg). Mens Peter er navnet, refererer «denne klippen» ofte teologisk til enten bekjennelsen Peter nettopp avla («Du er Messias»), eller til Jeshua selv som grunnmuren.
- Satan: Ordet betyr «motstander». Når Jeshua kaller Peter for Satan, er det ikke fordi Peter er besatt, men fordi han i det øyeblikket fungerer som en motstander til Jehovahs plan om frelse gjennom lidelse.
- Korset: Før korsfestelsen ble en kristen realitet, var det et symbol på romersk terror og total ydmykelse. For disiplene må ordene om å «ta sitt kors opp» ha vært sjokkerende og ekstremt utfordrende; det betydde i praksis å være villig til å dø som en kriminell for sin overbevisning. Se ytterligere forklaring under:
Her er en gjennomgang av Matteus 16:24 fra den greske grunnteksten:
- Tote (Τότε): Da, på det tidspunktet
- ho (ὁ): den (bestemt artikkel)
- Iēsous (Ἰησοῦς): Jesus
- eipen (εἶπεν): sa, talte, uttalte
- tois (τοῖς): til de (artikkel i dativ)
- mathētais (μαθηταῖς): disiplene, lærlingene, elevene
- autou (αὐτοῦ): hans, sine
- Ei (Εἴ): Hvis, dersom
- tis (τις): noen, en person, hvem som helst
- thelei (θέλει): vil, ønsker, har til hensikt, har lyst til
- opisō (ὀπίσω): bak, etter
- mou (μου): meg, min
- elthein (ἐλθεῖν): å komme, å gå, å vandre
- aparnēsasthō (ἀπαρνησάσθω): la ham fornekte, si nei til, gi avkall på, bryte forbindelsen med
- heauton (ἑαυτὸν): seg selv
- kai (καὶ): og, også, til og med
- aratō (ἀράτω): la ham ta opp, løfte opp, bære, heve
- ton (τὸν): det (artikkel)
- stauron (σταυρὸν): korset, pælen, henrettelsesredskapet
- autou (αὐτοῦ): hans, sitt
- kai (καὶ): og
- akoloutheitō (ἀκολουθείτω): la ham følge, vandre sammen med, være en etterfølger av
- moi (μοι): meg
Verdt å merke seg
- Imperativene: Verbene aparnēsasthō (fornekte), aratō (ta opp) og akoloutheitō (følge) står alle i imperativ (bydeform) på gresk. Dette understreker at dette ikke er valgfrie forslag, men fundamentale krav for disippelskap.
- Å fornekte seg selv: Ordet aparnēsasthō betyr mer enn bare å gi opp materielle ting; det innebærer å si fullstendig nei til egne egoistiske interesser og vilje for å sette Guds vilje først.
- Korset (Stauron): På Jesu tid var det å bære sitt eget kors et bilde på total underkastelse under den myndigheten som hadde dømt en, og en offentlig erklæring om at man var ferdig med sitt gamle liv. I denne konteksten symboliserer det en villighet til å lide og dø for sin tro.
- Akoloutheitō: Dette ordet for "å følge" ble ofte brukt om soldater som fulgte sin kaptein, eller slaver som fulgte sin herre. Det innebærer en vedvarende handling – å fortsette å gå i de samme fotsporene som Jesus.