Matteus Evangeliet
Kapittel 22
Innholdsfortegnelse
Her er en dyptgående oversettelse og analyse av Matteus kapittel 22,
Norsk oversettelse fra grunnteksten (Matteus 22:1-46)
Og Jeshua tok igjen til orde og talte til dem i lignelser og sa:
"Himmelriket kan sammenlignes med en konge som holdt bryllupsfest for sønnen sin.
Han sendte ut tjenerne sine for å kalle de innbudte til bryllupet, men de ville ikke komme.
Igjen sendte han ut andre tjenere og sa: 'Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er klart.
Kom til bryllupet!'
Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, én til åkeren sin, en annen til handelen sin.
Resten av dem grep tjenerne hans, mishandlet dem og drepte dem.
Da ble kongen sint, og han sendte ut sine hærer, utryddet disse morderne og satte fyr på byen deres.
Så sa han til tjenerne sine: 'Bryllupet er klart, men de innbudte var ikke verdige.
Gå derfor ut til veiskillene, og innby til bryllupet alle dere finner.'
Og disse tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode, og bryllupssalen ble fylt av gjester.
Men da kongen kom inn for å se på gjestene, fikk han øye på en mann der som ikke var kledd i bryllupsklær.
Han sa til ham: 'Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær?' Men han tidde.
Da sa kongen til tjenerne: 'Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor.
Der skal det være gråt og tenners gnidsel.'
For mange er kalt, men få er utvalgt."
Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvordan de kunne fange ham i ord.
De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne og sa: "Lærer, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet, og at du ikke bryr deg om hva noen mener, for du gjør ikke forskjell på folk.
Si oss derfor hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke?"
Men Jeshua merket ondskapen deres og sa: "Hvorfor setter dere meg på prøve, hyklere?
Vis meg mynten som skatten betales med!" De rakte ham en denar.
Og han sa til dem: "Hvem sitt bilde og innskrift er dette?"
De sa til ham: "Keiserens." Da sa han til dem: "Gi da keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud."
Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk sin vei.
Samme dag kom det noen saddukeere til ham, de som sier at det ikke finnes noen oppstandelse, og de spurte ham:
"Lærer, Moses har sagt: 'Hvis noen dør uten barn, skal broren hans gifte seg med enken og reise opp ætt for sin bror.'
Nå var det sju brødre hos oss. Den første giftet seg og døde, og siden han ikke hadde barn, etterlot han sin kone til sin bror.
Det samme skjedde med den andre og den tredje, helt til den sjuende.
Sist av alle døde kvinnen.
I oppstandelsen, hvem av de sju skal da ha henne til kone? Alle hadde henne jo."
Men Jeshua svarte og sa til dem: "Dere farer vill, for dere kjenner verken Skriftene eller Guds kraft.
For i oppstandelsen verken gifter de seg eller blir gitt til ekteskap, men de er som Guds engler i himmelen.
Men angående de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva som er talt til dere av Gud, som sier:
'Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud'? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes."
Og da folkemengden hørte dette, var de overveldet av læren hans.
Da fariseerne hørte at han hadde brakt saddukeerne til taushet, samlet de seg.
Og en av dem, en lovkyndig, spurte ham for å sette ham på prøve:
"Lærer, hva er det største budet i loven?"
Jeshua sa til ham: "Du skal elske Jehovah din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første budet.
Det andre er likt dette: Du skal elske din neste som deg selv.
På disse to budene hviler hele loven og profetene."
Mens fariseerne var samlet, spurte Jeshua dem:
"Hva mener dere om Messias? Hvem sin sønn er han?" De sa til ham: "Davids."
Han sa til dem: "Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre, når han sier:
'Jehovah sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender under dine føtter'?
Hvis David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?"
Og ingen kunne svare ham et eneste ord, og fra den dagen våget heller ingen å spørre ham om noe mer.
Forklaringer og innsikt
Dette kapittelet utspiller seg under Jeshuas siste uke i Jerusalem før korsfestelsen, i templets forgårder.
Teksten er bygget opp som en serie konfrontasjoner, der ulike religiøse og politiske fraksjoner i jødedommen (fariseere, herodianere og saddukeere) prøver å fange Jeshua i teologiske og politiske feller.
Lignelsen om kongesønnens bryllup setter tonen for kapittelet. Den fungerer som en profetisk advarsel: Israels ledere (de først innbudte) har avvist profetene og nå selve invitasjonen til det messianske riket.
At byen brennes (v. 7), regnes av mange som en profeti om Jerusalems fall i år 70 e.Kr.
Videre lærer lignelsen om "bryllupsklærne" at selv om invitasjonen går ut til alle (både gode og onde), kreves det at man ifører seg rettferdighet (omvendelse) for å kunne bli i riket.
Deretter følger tre feller:
- Den politiske fellen: Skatt til keiseren.
- Den teologiske fellen: Oppstandelsen og ekteskap (svogerrett).
- Den lovmessige fellen: Det største budet i Torah (Loven).
Jeshua avvæpner dem alle med dyp innsikt i Guds ord og hjerte, før han til slutt stiller dem et teologisk spørsmål om Messias' natur som de ikke kan svare på.
Historiske fakta og tradisjoner
Herodianerne og Fariseerne: Dette var en merkelig allianse. Fariseerne var nasjonalister som hatet den romerske okkupasjonen, mens herodianerne støttet Herodes-dynastiet og dermed Romerriket.
De gikk sammen fordi de anså Jeshua som en felles trussel.
Denaren (v. 19): Den romerske mynten man betalte personskatt (tributum capitis) med.
Den hadde et preget bilde av den regjerende keiseren (sannsynligvis Tiberius) og en innskrift som ofte erklærte ham som "gudesønn" (Ti[berivs] Caesar Divi Avg[vsti] F[ilivs] Avgvstvs).
Dette var i direkte strid med bildeforbudet og det første budet i jødedommen, noe som gjorde mynten svært provoserende i tempelområdet.
Saddukeerne (v. 23): Dette var preste-aristokratiet. De anerkjente kun de fem mosebøkene (skriftlig Torah) som autoritative, og avviste de muntlige tradisjonene fariseerne holdt seg til.
De trodde verken på engler eller kroppens oppstandelse.
Svoger-ekteskap (Yibbum) (v. 24): Skikken var basert på 5. Mosebok 25:5.
Hvis en mann døde barnløs, skulle broren gifte seg med enken for å føre slektslinjen videre og bevare familiens arv i Israel.
Innsikt fra jødiske skrifter
Talmud og Yevamot: Spørsmålet saddukeerne stiller, var et kjent "stråsspørsmål" de brukte for å gjøre narr av fariseernes tro på oppstandelsen.
I den rabbinske litteraturen (spesielt i traktaten Yevamot i Talmud og Mishna, som omhandler svoger-ekteskap i enorm detalj) diskuteres komplekse scenarioer med barnløse enker.
Saddukeernes absurde scenario med syv brødre var designet for å vise at en fysisk oppstandelse ville skape uoppløselige brudd på jødisk lov (hvem begår ekteskapsbrudd?).
Josefus Flavius: Den jødiske historikeren Josefus bekrefter i sitt verk Jødiske Fornminner (18.1.4) at saddukeerne mente at "sjelen dør sammen med kroppen", i sterk kontrast til fariseerne.
Shema Yisrael: Når Jeshua blir spurt om det største budet (v. 37), siterer han Shema fra 5. Mosebok 6:4-5.
I jødisk tradisjon (Mishna Berakhot) er resitasjonen av Shema morgen og kveld den aller viktigste trosbekjennelsen, en sentral plikt for enhver jøde for å ta på seg "Himmelrikets åk".
Verdt å merke seg
Bildets teologi: Når Jeshua sier "Gi keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds", bruker han et briljant ordspill.
Mynten bærer keiserens bilde (gresk: eikōn). Men hva bærer Guds bilde?
Ifølge 1. Mosebok 1:27 er mennesket skapt i Guds bilde.
Jeshuas underliggende budskap er: Gi den verdiløse metallbiten tilbake til keiseren, den har hans bilde på seg.
Men gi hele ditt liv til Gud, for du bærer Hans bilde.
Salme 110 og Guds navn: I vers 44 siterer Jeshua Salme 110:1. Dette er teologisk og språklig meget fascinerende.
I den greske Septuaginta (som evangeliene ofte siterer) brukes ordet Kyrios (Herre) to ganger: Eipen ho Kyrios tō kyriō mou.
Dette skjuler nyansen i den hebraiske grunnteksten. I den hebraiske bibelen står det: Ne'um JHVH l'Adoni – "Jehovahs (JHVH) ord til min Herre (Adoni)".
Jeshua påpeker her at Kong David, inspirert av Ånden, hører Jehovah snakke til en annen guddommelig person, som David kaller "min Herre".
Dette brukes for å bevise at Messias ikke bare er en menneskelig etterkommer av David (Davids sønn), men eksisterte før David som en guddommelig autoritet og herre (Davids Herre).
Dette teologiske poenget tvang fariseerne til taushet.