Matteus Evangeliet
Kapittel 27
Innholdsfortegnelse
1. Oversettelse fra gresk grunntekst
1 Da morgenen kom, fattet alle overprestene og folkets eldste vedtak mot Jeshua for å få ham drept.
2 De bandt ham, førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pontius Pilatus.
3 Da Judas, som forrådte ham, så at han var blitt dømt, angret han og ga de tretti sølvmyntene tilbake til overprestene og de eldste 4 og sa: «Jeg har syndet og forrådt uskyldig blod.»
Men de sa: «Hva angår det oss? Det er din sak.»
5 Da kastet han sølvmyntene inn i tempelet, forlot stedet, og gikk bort og hengte seg.
6 Overprestene tok sølvmyntene og sa: «Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten, for det er blodpenger.»
7 De holdt råd, og for pengene kjøpte de Pottemakeråkeren til gravplass for fremmede.
8 Derfor kalles den åkeren Blodåkeren den dag i dag.
9 Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: «De tok de tretti sølvmyntene, prisen på den verdsatte, han som Israels barn satte pris på, 10 og de ga dem for pottemakerens åker, slik Jehovah befalte meg.»
11 Jeshua ble stilt fram for landshøvdingen, og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?»
Jeshua sa til ham: «Du sier det.» 12 Men da han ble anklaget av overprestene og de eldste, svarte han ingenting.
13 Da sa Pilatus til ham: «Hører du ikke hvor mye de vitner mot deg?»
14 Men han svarte ham ikke på et eneste ord, slik at landshøvdingen undret seg storlig.
15 På høytiden pleide landshøvdingen å frigi en fange for folket, hvem de enn ønsket.
16 På den tiden hadde de en beryktet fange som het Barabbas.
17 Da de nå var samlet, sa Pilatus til dem: «Hvem vil dere at jeg skal frigi for dere?
Barabbas, eller Jeshua, han som kalles Messias?» 18 For han visste at det var av misunnelse de hadde overgitt ham.
19 Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: «Ha ingenting å gjøre med denne rettferdige mannen, for jeg har lidd mye i dag i en drøm på grunn av ham.»
20 Men overprestene og de eldste overtalte folkemengden til å be om Barabbas og få Jeshua drept.
21 Landshøvdingen tok til orde og sa til dem: «Hvem av de to vil dere at jeg skal frigi for dere?»
De sa: «Barabbas!» 22 Pilatus sa til dem: «Hva skal jeg da gjøre med Jeshua, som kalles Messias?»
Alle sa til ham: «Korsfest ham!» 23 Landshøvdingen sa: «Hva ondt har han da gjort?»
Men de ropte bare enda høyere: «Korsfest ham!» 24 Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene foran folkemengden og sa: «Jeg er uskyldig i denne rettferdige mannens blod.
Se dere selv til!» 25 Og hele folket svarte og sa: «Hans blod komme over oss og over våre barn!»
26 Da frigav han Barabbas for dem; men Jeshua lot han piske og overga ham til å bli korsfestet.
27 Da tok landshøvdingens soldater Jeshua med seg inn i pretoriet og samlet hele vaktstyrken omkring ham.
28 De kledde av ham og hengte en skarlagenrød kappe over ham, 29 flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og ga ham en rørstav i hans høyre hånd.
De bøyde kne for ham og hånte ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!»
30 Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet.
31 Da de hadde hånt ham, tok de kappen av ham, kledde ham i hans egne klær, og førte ham bort for å korsfeste ham.
32 Da de var på vei ut, fant de en mann fra Kyréne ved navn Simon;
ham tvang de til å bære korset hans. 33 Da de kom til et sted som kalles Golgata, som betyr Hodeskallestedet, 34 ga de ham vin å drikke, blandet med galle.
Han smakte på den, men ville ikke drikke. 35 Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved å kaste lodd.
36 Så satt de der og holdt vakt over ham.
37 Og over hodet hans satte de opp anklagen mot ham, skrevet: «Dette er Jeshua, jødenes konge.»
38 Sammen med ham ble to røvere korsfestet, den ene på høyre og den andre på venstre side.
39 De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet 40 og sa: «Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager, frels deg selv!
Hvis du er Guds Sønn, så stig ned fra korset!»
41 På samme måte hånte også overprestene ham, sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa: 42 «Andre har han frelst;
seg selv kan han ikke frelse. Hvis han er Israels konge, la ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på ham.
43 Han stolte på Gud; la Ham utfri ham nå, om Han har behag i ham.
Han sa jo: 'Jeg er Guds Sønn'.» 44 Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte.
45 Fra den sjette timen kom det et mørke over hele landet, som varte til den niende timen.
46 Og ved den niende timen ropte Jeshua med høy røst og sa: «Eli, Eli, lema sabaktani?»
Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
47 Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.»
48 Straks løp en av dem bort, tok en svamp, fylte den med vineddik, satte den på en rørstav og ga ham å drikke.
49 Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å frelse ham.»
50 Men Jeshua ropte igjen med høy røst og oppga ånden.
51 Og se, forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene revnet;
52 gravene åpnet seg, og mange av de hensovede helliges kropper ble reist opp.
53 De gikk ut av gravene etter hans oppstandelse, kom inn i den hellige byen og viste seg for mange.
54 Men da offiseren og de som holdt vakt over Jeshua sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av stor frykt og sa: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
55 Mange kvinner var der og så på på avstand; de hadde fulgt Jeshua fra Galilea for å tjene ham.
56 Blant dem var Maria Magdalena, og Maria, mor til Jakob og Joses, og mor til Sebedeus-sønnene.
57 Da det ble kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som het Josef;
også han var blitt en disippel av Jeshua. 58 Han gikk til Pilatus og ba om Jeshuas kropp.
Da befalte Pilatus at kroppen skulle gis ham. 59 Josef tok kroppen, svøpte den i et rent linklede, 60 og la den i sin egen nye grav, som han hadde hugd ut i klippen.
Så rullet han en stor stein foran inngangen til graven og gikk bort.
61 Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt rett overfor graven.
62 Dagen etter, som er dagen etter forberedelsesdagen, samlet overprestene og fariseerne seg hos Pilatus 63 og sa: «Herre, vi husker at denne bedrageren sa mens han ennå levde: 'Etter tre dager skal jeg oppstå.'
64 Befal derfor at graven skal sikres inntil den tredje dagen, slik at ikke disiplene hans kommer om natten og stjeler ham, og sier til folket: 'Han har oppstått fra de døde.'
Det siste bedraget vil bli verre enn det første.» 65 Pilatus sa til dem: «Dere har en vaktstyrke.
Gå og sikre graven slik dere best vet.» 66 Så de gikk og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakten.
Forklaringer og innsikt
Dette kapittelet utgjør kulminasjonen av Matteusevangeliet og beskriver den mest sentrale hendelsen i den kristne tro: Messias' lidelse, død og begravelse.
Teksten understreker Jeshuas frivillige offer. Selv om han blir spottet for ikke å frelse seg selv, ligger innsikten i at han nettopp ved å bli værende på korset fullfører frelsesverket.
Et sentralt teologisk poeng er Judas’ skjebne, som viser forskjellen mellom anger (metanoia) som fører til liv, og fortvilelse som fører til død.
Overprestenes kynisme når Judas bringer pengene tilbake, illustrerer et religiøst system som har mistet sin barmhjertighet og kun er opptatt av teknisk renhet (blodpenger).
Jordskjelvet og det revnede forhenget i tempelet (v. 51) er kraftige tegn på at den gamle paktens ordning er avsluttet.
Forhenget som skilte det hellige fra det aller helligste, er borte, noe som symboliserer at veien til Jehovah nå er åpen for alle gjennom Jeshua Messias.
Historiske fakta om emnet
Korsfestelse: Dette var en romersk straffemetode reservert for slaver, opprørere og de laveste klassene.
Formålet var maksimal smerte og offentlig ydmykelse. Det var uvanlig at jøder ble korsfestet under jødisk styre, men under romersk okkupasjon ble det brukt for å avskrekke politisk uro.
Pontius Pilatus: Historiske kilder (som Pilatus-steinen funnet i Cæsarea) bekrefter hans eksistens som prefekt i Judea (26–36 e.Kr.).
Han var kjent for å være hensynsløs, men i evangeliet ser vi ham som en pragmatiker som prøver å unngå et opprør i en travel høytid.
Hudstryking (Flagellum): Romersk hudstryking ble utført med en svepe med flere lærreimer utstyrt med blykuler eller skarpe beinstykker.
Mange overlevde ikke selve piskingen.
Pretoriet: Dette var landshøvdingens offisielle residens i Jerusalem, sannsynligvis plassert i Herodes' palass eller i Antoniaborgen.
Innsikt fra jødiske skrifter
Sanhedrin og dødsdom: Ifølge Mishna (traktat Sanhedrin) var det strenge regler for dødsstraff.
En sak som kunne medføre dødsstraff, kunne ikke avgjøres samme dag som rettssaken startet, og den kunne ikke holdes om natten eller på kvelden før en sabbat eller høytid.
Matteus beskriver derfor en prosess som i rabbinernes øyne ville vært juridisk irregulær.
Josefus Flavius: I sitt verk Testimonium Flavianum (Jødenes historie) nevner Josefus at Jeshua ble dømt til korset av Pilatus etter anklager fra de ledende mennene blant jødene.
Selv om teksten er omdiskutert, bekrefter den det historiske rammeverket.
Blodpenger: Jødisk lov (Halakha) forbød bruk av penger tjent på synd eller urett til hellige formål.
Overprestenes nektelse av å legge pengene i tempelkisten (v. 6) er i tråd med prinsippene i 5. Mosebok 23:18.
Eli, Eli: Bruken av Salme 22:2 på korset knytter Jeshua direkte til den "lidende rettferdige" i jødisk tradisjon.
Mange tilskuere feiltolket dette som et rop på profeten Elia, som ifølge jødisk eskatologi skulle komme for å hjelpe i nødens stund.
Verdt å merke seg
Språklig nyanse: Jeshuas rop "Eli, Eli, lama sabaktani" er en blanding av hebraisk (Eli) og arameisk (sabaktani).
Dette viser det flerspråklige miljøet i Judea på den tiden.
Navnet Barabbas: På arameisk betyr Bar-Abbas "sønn av faderen".
Det er et dypt teologisk paradoks at folkemengden velger å frigi den falske, opprørske "sønn av faderen", mens den sanne Sønnen av Faderen blir sendt i døden for å ta straffen på seg.
Navnet Jeshua: Navnet betyr "Jehovah frelser" eller "Jehovah er frelse", noe som gir en dypere mening til hans oppdrag i kapittel 27.
Symbolikk: Pottemakerens åker (v. 7) knyttes til profetier om dom over Israel.
At graven ble forseglet (v. 66) var en romersk standardprosedyre for å hindre manipulasjon, men i teksten fungerer det som et bevis på at den påfølgende oppstandelsen ikke var menneskeskapt.
Jehovah: Ved å bruke navnet Jehovah i Jeshuas sitat fra Salme 22, understrekes det at hans dialog på korset er med paktens Gud, hans Far.
Forhenget:
Forhenget til Det Aller Helligste var en perfekt kube - lengden, bredden og høyden var alle lik 4.5 meter noe som gjorde den 18 meter lang, 9meter høy og 10 cm tykk.
Den bestod av 72 ruter som ble sydd sammen. Dette sløret dannet en barriere mellom Guds herlighet og mennesket.
Det krevdes 300 mann for å løfte den.
Tradisjonen hevder at historikeren Josephus fra det første århundre antok at tykkelsen var 4 tommer, så sterk at en hest i hver ende ikke kunne trekke den fra hverandre.
Dette sitatet refererer til et avsnitt fra Mishnah, den tidlige kodifiseringen av jødedommens "muntlige lov" - forklaringer av Toraen.
Her er passasjen fra Herbert Danbys oversettelse av Mishnah:
Forhenget var en håndsbredde tykt og var vevd på [en vev med] syttito stenger, og over hver stang var det tjuefire tråder.
Dens lengde var førti alen og dens bredde tjue alen;
den ble laget av åttito unge jenter, og de pleide å lage to hvert år;
og tre hundre prester dyppet den ned.
Alfred Edersheim, The Life and Times of Jesus the Messiah. I dette arbeidet uttaler Edersheim;
Slørene foran Det aller helligste var 40 alen lange og 30 fot brede, av tykkelsen på håndflaten, og smidd i 72 firkanter, som var sammenføyd;
og disse slørene var så tunge at det, på datidens overdrevne språk, trengte 300 prester for å manipulere hver.
Hvis sløret i det hele tatt var slik det er beskrevet i Talmud, kunne det ikke ha blitt revet i to av et jordskjelv eller overliggerens fall, selv om dets sammensetning i firkanter festet sammen kan forklare hvordan leiren kan være som beskrevet i evangeliet.