Romerbrevet
Kapittel 2
Innholdsfortegnelse
Norsk oversettelse fra grunnteksten (Romerbrevet Kapittel 2)
1 Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer.
For i det du dømmer en annen, fordømmer du deg selv, fordi du som dømmer, gjør de samme tingene.
2 Men vi vet at Guds dom i sannhet er over dem som gjør slike ting.
3 Og regner du med dette, du menneske som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det samme, at du skal unnslippe Guds dom?
4 Eller forakter du rikdommen i hans godhet, overbærenhet og tålmodighet, og vet ikke at Guds godhet leder deg til omvendelse?
5 Men med din hardhet og ditt uomvendte hjerte samler du opp vrede over deg selv på vredens dag, når Guds rettferdige dom skal åpenbares, 6 han som skal gi enhver igjen etter hans gjerninger: 7 evig liv til dem som med utholdenhet i gode gjerninger søker herlighet, ære og uforgjengelighet, 8 men vrede og harme over dem som er stridslystne og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten.
9 Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, jøde først, og så greker;
10 men herlighet, ære og fred over hver den som gjør det gode, jøde først, og så greker.
11 For hos Gud er det ingen personsanseelse. 12 For alle som har syndet uten loven, skal også gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven.
13 For ikke de som bare hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal rettferdiggjøres.
14 For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven krever, da er disse, som ikke har loven, en lov for seg selv.
15 De viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner med dem, og deres tanker anklager eller også forsvarer hverandre, 16 på den dagen da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene ved Jeshua Messias, ifølge mitt evangelium.
17 Men se, du kaller deg jøde og hviler på loven og roser deg av Gud 18 og kjenner hans vilje og godkjenner de mer fortreffelige ting, siden du er undervist fra loven, 19 og er overbevist om at du selv er en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørket, 20 en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har formen for kunnskap og sannhet i loven.
21 Du som altså underviser en annen, underviser du ikke deg selv?
Du som forkynner at man ikke skal stjele, stjeler du?
22 Du som sier at man ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som avskyr avgudene, plyndrer du templene?
23 Du som roser deg av loven, vanærer du Gud ved å bryte loven?
24 For "Jehovahs navn spottes blant hedningene på grunn av dere", som det står skrevet.
25 For omskjærelse er riktignok til nytte dersom du holder loven, men er du en lovbryter, har din omskjærelse blitt til forhud.
26 Dersom den uomskårne holder lovens rettferdige krav, skal ikke da hans forhud regnes som omskjærelse?
27 Og den som i kjødet er uomskåret og som oppfyller loven, skal dømme deg som er en lovbryter til tross for bokstav og omskjærelse.
28 For ikke den er jøde som er det i det ytre, heller ikke er det omskjærelse som skjer i det ytre, i kjødet.
29 Men den er jøde som er det i det indre, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven;
hans ros er ikke fra mennesker, men fra Gud.
Forklaringer og innsikt i emnet teksten omhandler
I Romerbrevet kapittel 2 retter apostelen Paulus seg mot en gruppe som føler seg moralsk overlegne (i hovedsak den jødiske populasjonen i Roma, men også moraliserende hedninger).
Etter å ha beskrevet menneskehetens forfall i kapittel 1, snur han speilet mot dem som dømmer andre.
Paulus etablerer et fundamentalt prinsipp for Guds dom: Gud er fullstendig upartisk (vers 11).
Hovedpoenget til Paulus er at det å eie Guds lov (Toraen) ikke i seg selv er en garanti for frelse;
det er å gjøre det loven krever som gjelder (vers 13).
Han understreker at ytre religiøse markører, som omskjærelse (Brit Milah), er verdiløse dersom de ikke ledsages av hjertets lydighet.
Gjennom dette forbereder Paulus grunnen for sitt senere argument om at både jøder og grekere er under synd, og at alle trenger rettferdiggjørelsen som kommer gjennom Jeshua Messias.
Historiske fakta om emnet, bruken og forklaringer om tradisjonene
Brevet ble skrevet rundt år 57 e.Kr. til menigheten i Roma.
Noen år tidligere (rundt år 49 e.Kr.) hadde keiser Claudius utvist alle jøder fra Roma på grunn av uroligheter knyttet til en "Chrestus" (sannsynligvis Jeshua Messias).
Da jødene og de jødekristne kunne returnere etter Claudius' død i år 54 e.Kr., fant de en menighet som hadde blitt dominert av hedningekristne.
Dette skapte teologiske og kulturelle spenninger.
Vers 22 nevner plyndring av templer. Dette refererer sannsynligvis til en historisk realitet i antikken.
Mange fromme jøder avskydde avgudsdyrkelse, men noen var likevel villige til å profittere økonomisk på gjenstander som var stjålet fra hedenske templer, noe som i den gresk-romerske verden ble ansett som grovt hykleri.
Omskjærelsen var det definitive tegnet på pakten mellom Jehovah og Israels folk (1. Mosebok 17).
I det første århundret ble omskjærelsen sett på som en garanti for en andel i den kommende verden.
Paulus utfordrer denne tradisjonen ved å insistere på at den fysiske handlingen er meningsløs uten paktens etiske innhold.
Innsikt fra jødiske skrifter om emnet
Paulus' resonnement om at hedninger kan gjøre lovens gjerninger "av naturen" (vers 14), speiler rabbinske diskusjoner om de rettferdige blant nasjonene.
I Tosefta (Sanhedrin 13:2) læres det at "De rettferdige blant nasjonene har del i den kommende verden".
Dette refererer til Noa-lovene, de etiske grunnreglene jødedommen mener gjelder for alle mennesker.
Konseptet med "hjertets omskjærelse" er ikke en oppfinnelse fra Paulus, men dypt forankret i den hebraiske Bibelen (5. Mosebok 10:16 og 30:6) og andre jødiske tekster fra denne perioden.
Dødehavsrullene fra Qumran (for eksempel 1QS, Samfunnsregelen) taler ofte om å "omskjære den harde forhuden i hjertet".
Også den jødiske filosofen Filon av Alexandria tolkede omskjærelsen allegorisk som utryddelse av kjødelige lidenskaper fra hjertet.
Rabbinsk litteratur inneholder også sterk kritikk mot hykleri, likt det Paulus nevner i vers 17-24.
Talmud (Traktat Sotah 22b) advarer mot syv typer fariseere, hvorav flere kritiseres for å gjøre gode gjerninger utelukkende for å bli sett, i stedet for ut fra ærefrykt for Jehovah.
Vers 24 refererer direkte til begrepet Hillul Hashem (vanhelligelse av Guds navn), som i jødisk lov er en av de alvorligste syndene en jøde kan begå foran hedningene (slik profetene Jesaja og Esekiel advarte mot).
Verdt å merke seg
Språklig om Loven (Nomos / Torah): På gresk bruker Paulus ordet nomos for lov.
Det er den greske oversettelsen av det hebraiske ordet Torah, som egentlig betyr "undervisning" eller "instruksjon".
Når Paulus diskuterer "Loven", mener han ikke bare juridiske lover, men hele den guddommelige åpenbaringen gitt til Moses.
Personsanseelse (Prosōpolēmpsia): I vers 11 står det at Gud ikke gjør forskjell på folk.
Det greske ordet prosōpolēmpsia er en direkte oversettelse av et hebraisk idiom, nasa panim, som bokstavelig talt betyr "å løfte opp ansiktet".
Det beskriver en dommer som lar seg påvirke av hvem som står foran ham, for eksempel ved å dømme til fordel for den rike eller mektige.
Hos Jehovah finnes det ingen slik korrupsjon.
Teologisk om Lydighet: I vers 13 bruker Paulus verbet dikaioō ("å rettferdiggjøre").
Dette verset har forundret mange teologer fordi det kan høres ut som rettferdiggjørelse ved gjerninger, noe som tilsynelatende strider mot Romerbrevet kapittel 3 og 4. Rent språklig og teologisk poengterer imidlertid Paulus her at i domssituasjonen er det integriteten mellom liv og tro som gjelder.
Sanne troende vil ha et liv (gjerninger) som samsvarer med lovens ånd, noe som muliggjøres av Den Hellige Ånd (hjertets omskjærelse).