Romerbrevet
Kapittel 3
Innholdsfortegnelse
Norsk oversettelse fra grunnteksten
1 Hva er da jødens fortrinn, eller hva er nytten av omskjærelsen? 2 Mye, på alle måter!
Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem. 3 Hva så om noen av dem var utro?
Vil deres utroskap oppheve Guds trofasthet? 4 På ingen måte!
La Gud være sannferdig og hvert menneske en løgner, slik det står skrevet: «For at du skal få rett i dine ord, og vinne når du blir dømt.»
5 Men om vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er Gud urettferdig når han straffer?
(Jeg taler på menneskelig vis.) 6 På ingen måte! Hvordan skulle Gud da ellers kunne dømme verden?
7 Men hvis Guds sannhet gjennom min løgn enda tydeligere tjente til hans ære, hvorfor blir jeg da fortsatt dømt som en synder?
8 Og hvorfor ikke da like gjerne gjøre det onde, slik at det gode kan komme av det?
Noen baksnakker oss og påstår at vi sier dette. Deres dom er rettferdig. 9 Hva da? Stiller vi oss bedre?
Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synden, 10 slik det står skrevet: «Det finnes ingen rettferdig, ikke en eneste.
11 Det finnes ingen som forstår, ingen som søker Gud.
12 Alle har vendt seg bort, sammen har de blitt ubrukelige.
Det finnes ingen som gjør det gode, ikke en eneste.»
13 «Deres strupe er en åpen grav, med sine tunger sviker de.» «Hoggormgift er under deres lepper.»
14 «Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.» 15 «Deres føtter er raske til å utgyte blod, 16 ødeleggelse og elendighet er på deres veier, 17 og fredens vei kjenner de ikke.»
18 «Det er ingen frykt for Gud for deres øyne.»
19 Vi vet at alt det loven sier, taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden stå skyldig overfor Gud.
20 For av lovens gjerninger vil intet menneske bli rettferdiggjort innfor ham, for ved loven kommer erkjennelse av synd.
21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven.
22 Det er Guds rettferdighet ved troen på Jeshua Messias, for alle og over alle som tror.
For det er ingen forskjell, 23 for alle har syndet og mangler Guds herlighet, 24 og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde gjennom forløsningen i Messias Jeshua.
25 Ham stilte Gud fram som en nådestol ved troen på hans blod, for å vise sin rettferdighet, fordi Gud i sin tålmodighet hadde båret over med de syndene som tidligere var begått.
26 Dette gjorde han for å vise sin rettferdighet i den nåværende tid, så han kan være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jeshua.
27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.
28 For vi mener at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovens gjerninger.
29 Eller er Gud bare jødenes Gud? Er han ikke også hedningenes Gud? Jo, også hedningenes.
30 Siden Gud er én, vil han rettferdiggjøre de omskårne av tro og de uomskårne ved den samme tro.
31 Opphever vi da loven ved troen? På ingen måte! Tvert imot, vi stadfester loven.
Forklaringer og innsikt i emnet
Romerbrevet kapittel 3 er et av de mest sentrale kapitlene i hele Bibelen når det gjelder forståelsen av synd, nåde og rettferdiggjørelse.
Paulus etablerer her et fundamentalt premiss: Både jøder og hedninger (ikke-jøder) står likt innfor Gud når det gjelder synd.
Å ha Toraen (Guds instruksjoner og lov) betyr ikke at man automatisk er frikjent dersom man ikke holder den perfekt.
Paulus bygger opp et juridisk argument der hele menneskeheten settes på tiltalebenken innfor Guds domstol, og konklusjonen er at ingen kan erklære seg uskyldige i seg selv.
Løsningen Paulus presenterer, er forløsningen gjennom Jeshua Messias. Gjennom ham har Jehovah sørget for en vei til rettferdighet som er basert på tro, ikke på menneskelig prestasjon gjennom lovgjerninger.
Likevel er Paulus nøye med å presisere i vers 31 at denne troen ikke fjerner Toraens gyldighet;
tvert imot etablerer og stadfester troen hensikten bak Guds lov.
Troen på Jeshua fører til at loven skrives på hjertet, i tråd med løftene om Den nye pakt i Jeremia 31.
Historiske fakta og tradisjoner
For å forstå Romerbrevet må man kjenne den historiske konteksten i menigheten i Roma rundt år 57 e.Kr.
Omkring år 49 e.Kr. hadde den romerske keiseren Claudius utvist alle jøder fra Roma (en hendelse som er bekreftet av den romerske historikeren Suetonius og i Apostlenes gjerninger 18:2).
Før dette var menigheten sterkt preget av jødiske troende, men etter utvisningen ble den overveiende ledet av troende med hedensk (ikke-jødisk) bakgrunn.
Da Claudius døde i år 54 e.Kr., kunne jødene vende tilbake til Roma.
Da de jødiske troende kom tilbake til menigheten, oppsto det gnisninger mellom dem og de hedningekristne.
De hadde ulikt syn på hvordan Toraen, matforskrifter, sabbaten og omskjærelsen skulle praktiseres.
Paulus skriver Romerbrevet delvis for å bygge bro over denne kløften, ved å minne jødene om at loven i seg selv ikke frelser dem, og minne hedningene om at Guds ord og løfter til Israel fortsatt står ved lag (vers 1-2).
Innsikt fra jødiske skrifter
I vers 10 til 18 bruker Paulus en klassisk rabbinsk tolkningsteknikk som kalles Charaz (som betyr "å tre perler på en snor").
Han setter sammen sitater fra Salmene (Salme 14, Salme 53, Salme 140) og Profetene (Jesaja 59) for å bevise sitt teologiske poeng med Skriftenes fulle tyngde.
Uttrykket "lovens gjerninger" (gresk: erga nomou) i vers 20 og 28 har sterke røtter i jødisk tenkning på det første århundret.
I Dødehavsrullene fra Qumran, spesielt i dokumentet 4QMMT (Miqsat Ma'ase Ha-Torah – "Noen av Toraens gjerninger"), refererer dette uttrykket til spesifikke halakhiske tolkninger (regler og tradisjoner) som skilte de "rene" jødene fra de "urene" og fra hedningene.
Paulus argumenterer ikke imot Toraen som Guds hellige undervisning, men imot troen på at nasjonale markører og rigid lovoverholdelse alene kan bringe et menneske i en rettferdig posisjon innfor Jehovah.
Dette er i tråd med profetene i Den hebraiske bibelen (Tanakh), som stadig understreket at Gud ønsket et omskåret hjerte og ekte tro, fremfor bare utvendige riter.
Verdt å merke seg
Guds rettferdighet ved troen på Jeshua (vers 22): På grunnteksten står det pistis Christou.
Dette kan oversettes både objektivt ("troen på Messias") og subjektivt ("Messias' egen tro/trofasthet").
Mange greskforskere i dag peker på at Paulus her sannsynligvis sikter til Jeshuas egen troskap og lydighet til korset, som er den grunnleggende årsaken til at vi kan bli rettferdiggjort.
Vår tro er en respons på hans trofasthet.
Nådestol / Sonoffer (vers 25): Det greske ordet Paulus bruker her, er hilasterion.
I den greske oversettelsen av Det gamle testamentet (Septuaginta) er dette ordet den faste oversettelsen for det hebraiske ordet Kapporet, som var gullokket over Paktens Ark, der ypperstepresten stenket blodet på Forsoningsdagen (Jom Kippur).
Paulus sier altså dypest sett at Jehovah gjorde Jeshua til vår personlige "Kapporet" – selve møteplassen for forsoning mellom Gud og mennesker.
Stadfeste loven (vers 31): Ordet "stadfester" kommer av det greske histemi, som betyr å "la stå", "reise opp" eller "opprettholde".
Mange kristne tradisjoner har tolket Paulus dithen at Toraen ble spikret til korset og opphevet, men her sier han eksplisitt at troen setter Toraen på sitt rette fundament.
Forståelsen av loven forandres fra å være en byrde eller et frelsesmiddel, til å bli en kjærlighetsveiledning i hvordan man skal leve i pakt med Jehovah når man allerede er frelst av nåde.