Romerbrevet
Kapittel 4
Innholdsfortegnelse
Oversettelse av Romerne Kapittel 4
1 Hva skal vi da si at Abraham, vår stamfar etter kjødet, har oppnådd?
2 For hvis Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger, har han noe å rose seg av, men ikke overfor Gud.
3 For hva sier Skriften? "Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet."
4 Den som gjør gjerninger, får ikke lønnen regnet som en nådegave, men som noe han har fortjent.
5 Men den som ikke stoler på gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro regnet til rettferdighet.
6 Slik taler også David om saligheten for det mennesket som Gud tilregner rettferdighet uavhengig av gjerninger:
7 "Salige er de hvis overtredelser er tilgitt, og hvis synder er skjult.
8 Salig er den mann som Jehovah ikke tilregner synd."
9 Gjelder da denne saligprisningen bare de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
10 Hvordan ble den da tilregnet ham? Mens han var omskåret eller uomskåret? Ikke mens han var omskåret, men mens han var uomskåret.
11 Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på den troens rettferdighet han hadde mens han ennå var uomskåret, for at han skulle være far til alle som tror uten å være omskåret, slik at rettferdigheten kunne tilregnes dem også,
12 og for å være far til de omskårne, for dem som ikke bare er omskåret, men som også vandrer i fotsporene til den tro vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
13 For løftet til Abraham og hans ætt om at han skulle arve verden, ble ikke gitt ved loven, men ved troens rettferdighet.
14 For hvis de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen gjort unyttig og løftet satt ut av kraft.
15 For loven virker vrede; men der det ikke finnes noen lov, er det heller ingen overtredelse.
16 Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, slik at løftet kan stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som er av loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er far til oss alle,
17 slik det står skrevet: "Til far for mange folkeslag har jeg gjort deg." Dette er han fremfor Gud, som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
18 Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: "Slik skal din ætt bli."
19 Og uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sitt eget legeme som allerede utlevd – han var jo nesten hundre år gammel – eller at Saras morsliv var utdødd.
20 Han tvilte ikke på Guds løfte i vantro, men ble sterk i troen og ga Gud ære,
21 fullt overbevist om at det Han hadde lovet, var Han også mektig til å gjøre.
22 Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.
23 Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at det ble tilregnet ham,
24 men også for vår skyld. Det skal tilregnes oss, vi som tror på ham som reiste Jeshua, vår Herre, opp fra de døde,
25 han som ble overgitt for våre overtredelser og reist opp for vår rettferdiggjørelse.
Forklaringer og innsikt i emnet
Romerbrevet kapittel 4 er Paulus' store forsvarstale for at frelse og rettferdiggjørelse alltid har vært basert på tro, ikke på lovgjerninger. Mange i antikken tenkte at de jødiske lovene (Torah) og ritualene var selve grunnlaget for å bli akseptert av Gud. Paulus imøtegår dette ved å gå tilbake til selve kilden for jødedommen: Abraham.
Hovedpoenget til Paulus er kronologisk: Abraham ble erklært rettferdig av Gud i 1. Mosebok 15:6, lenge før han ble omskåret i 1. Mosebok 17, og over 400 år før loven ble gitt til Moses på Sinai. Dermed er omskjærelsen kun et "segl" på en rettferdighet han allerede hadde fått ved tro. Dette betyr at Abraham ikke bare er far til jødene (de omskårne), men også til hedningene (de uomskårne) som deler den samme troen. Løftet fra Gud er en nådegave. Hvis man kunne fortjene frelsen gjennom egne gjerninger, ville ikke Guds handling vært nåde, men utbetaling av gjeld (vers 4). På denne måten knytter Paulus Guds handlinger i det gamle testamentet sammen med frelsesverket gjennom Messias.
Historiske fakta og tradisjoner
I det første århundret eksisterte det en betydelig spenning i den romerske forsamlingen. Keiser Claudius hadde tidligere forvist jødene fra Roma (ca. år 49 e.Kr.), noe som førte til at forsamlingen utviklet seg videre med utelukkende hedenske (ikke-jødiske) troende. Da jødene, deriblant jødekristne, vendte tilbake noen år senere etter Claudius' død, oppsto det konflikter om hvem som hadde størst del i Guds rike, og om lovens og omskjærelsens rolle for de troende.
For å forene disse gruppene måtte Paulus demonstrere at både jøder og hedninger sto på lik grunn. Omskjærelse var antikkens viktigste etniske identitetsmarkør for jødene, tegnet på Guds spesielle pakt. Ved å argumentere for at Abrahams tro mens han var uomskåret er mønsteret for frelse, bygger Paulus en teologisk bro som gir hedningene direkte tilgang til Guds pakt uten at de må konvertere til jødedommen kulturelt og rituelt.
Innsikt fra jødiske skrifter
For å forstå tyngden av Paulus' argumentasjon, må man kjenne til hvordan jødedommen på hans tid forsto Abraham.
Jubileerboken og Siraks bok (apokryfe skrifter fra århundrene før Messias) hevdet at Abraham i realiteten holdt Moseloven, selv før den var skrevet ned. Han ble sett på som perfekt i sine gjerninger.
I Talmud (Mishna, Pirkei Avot 5:19) læres det at Abraham ble prøvet med ti prøvelser og besto dem alle for å vise hvor stor hans kjærlighet til Gud var. I Kiddushin 82a argumenterer rabbinerne for at Abraham til og med holdt den muntlige loven.
Josefus Flavius (jødisk historiker i det første århundret) beskrev ofte Abraham som en stor intellektuell og filosof som gjennom logikk resonnerte seg frem til at det kun fantes én Gud.
Paulus går imot dette svært utbredte synet om "Abrahams gjerninger/intellekt" ved å sitere direkte fra 1. Mosebok 15:6. Han fjerner all ære fra menneskelig prestasjon og insisterer på at Abraham var i en "ugudelig" (eller i det minste en utilstrekkelig) posisjon, og at han ble rettferdiggjort utelukkende fordi han stolte på Jehovah.
Verdt å merke seg
Logizomai (Regnet til/Tilregnet): Det greske ordet logizomai brukes hele 11 ganger i dette kapittelet. Det er et bokførings- eller regnskapsbegrep fra antikken. Det betyr å overføre noe til en annens konto. Guds rettferdighet "bokføres" på vår konto når vi tror, selv om kontoen vår opprinnelig sto i minus (synd).
Gud som skaper og gir liv (Vers 17): Paulus beskriver Jehovah som den "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til." Dette er et teologisk mesterverk som knytter tre konsepter sammen:
- Skapelsen ut av intet (Ex nihilo).
- Mirakelet der nytt liv kom fra Abrahams og Saras "døde" legemer (Isaks fødsel).
- Oppstandelsen av Jeshua fra de døde.
Troen som frelser er dypest sett troen på at Gud bringer liv ut av døden, noe Han beviste endelig ved å reise Messias opp fra graven (vers 24).
Bruk av Guds navn: I vers 8 siterer Paulus Salme 32:2. Den greske teksten i Det nye testamentet bruker Kyrios(Herren), men ettersom Salme 32 i den hebraiske grunnteksten (Tanakh) bruker tetragrammet JHVH, er det teologisk presist og helt i tråd med Guds evige navn å oversette det til Jehovah i denne konteksten. Det forsterker at paktsguden i Det gamle testamentet er den samme som nå tilregner oss rettferdighet gjennom Jeshua Messias.