Romerbrevet
Kapittel 9
Innholdsfortegnelse
Romerne Kapittel 9
Bibeltekst
1 Jeg sier sannheten i Messias, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner med meg i Den hellige ånd. 2 Jeg har stor sorg og uavbrutt smerte i hjertet. 3 For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet og skilt fra Messias for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet. 4 De er israelitter, og til dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og lovnadene. 5 Dem tilhører fedrene, og fra dem stammer Messias etter kjødet, han som er over alt, Gud, velsignet i evighet, amen. 6 Men det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er Israel. 7 Heller ikke er alle Abrahams barn fordi de er hans ætt, men i Isak skal en ætt kalles opp etter deg. 8 Det vil si: De som er barn etter kjødet, er ikke Guds barn, men barn av lovnaden regnes som ætt. 9 For dette ordet var en lovnad: På denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn. 10 Og ikke bare det, men slik var det også med Rebekka, da hun ble med barn ved en og samme mann, vår far Isak. 11 For før barna var født og hadde gjort verken godt eller ondt, for at Guds utvelgelsesforsett skulle stå fast, 12 ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller, ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste. 13 Som det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. 14 Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? Langt derifra! 15 For han sier til Moses: Jeg vil miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og forbarme meg over den jeg forbarmer meg over. 16 Altså beror det ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud som viser miskunn. 17 For Skriften sier til farao: Nettopp til dette reiste jeg deg opp, at jeg kunne vise min makt på deg, og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. 18 Altså miskunner han seg over hvem han vil, og forherder hvem han vil. 19 Du vil da si til meg: Hvorfor klager han da fremdeles? For hvem kan stå imot hans vilje? 20 Men hvem er vel du, et menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan vel det formete si til formere: Hvorfor gjorde du meg slik? 21 Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme klump kan lage et kar til ære og et annet til vanære? 22 Hva om Gud, enda han ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, tålte kar formet for vrede, som var ferdige til ødeleggelse, med stor langmodighet? 23 Og dette gjorde han for å kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet. 24 Slike kar er vi, som han har kalt, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene. 25 Som han også sier hos Hosea: Jeg vil kalle dem mitt folk som ikke var mitt folk, og henne elsket som ikke var elsket. 26 Og det skal skje på det stedet der det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn. 27 Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barns tall var som havets sand, skal bare en rest bli frelst. 28 For en avgjørelse vil Jehovah fullbyrde på jorden, raskt og rettferdig. 29 Og som Jesaja har forutsagt: Hadde ikke hærskarenes Jehovah latt en ætt bli tilbake for oss, hadde vi blitt som Sodoma og lignet Gomorra. 30 Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, har oppnådd rettferdighet, nemlig rettferdigheten av tro. 31 Men Israel, som jaget etter lovens rettferdighet, kom ikke frem til lovens rettferdighet. 32 Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. De snublet over snublesteinen. 33 Som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til fall, og den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
Forklaringer og forståelse av emnet
Paulus skriver dette brevet til en forsamling der de hedningkristne allerede kjente loven. Hedningene i Roma var invitert inn i synagogen der de hørte Moses bli undervist. Paulus forklarer hvordan utvelgelsen fungerer. Du kan se at Gud velger hvem han vil, og at jødene har en særstilling. Han presiserer at frelsen ikke oppnås gjennom egne prestasjoner eller lovgjerninger, men ved tro på Messias. Dette emnet tar for seg spenningen mellom Guds absolutte suverenitet og menneskets ansvar.
Historiske fakta og tradisjoner
Rundt år 49 utviste keiser Claudius alle jødene fra Roma. Da de kom tilbake etter noen år, hadde de gjenværende hedningene drevet forsamlingene videre på sine egne premisser. Dette førte til en del splid og konflikter. En del av problemet var matforskrifter og ulike tradisjoner. Da Paulus skrev sitt brev for å adressere menigheten, forsøkte han å samle disse gruppene i en felles forståelse av Guds ord. I tillegg forberedte Paulus forsamlingen i Roma slik at den kunne bli en base for hans planlagte reise til Spania.
Jødiske skrifter
De jødiske tekstene Talmud og Mishna diskuterer loven og Guds utvelgelse grundig. Mange fariseere holdt fast ved at den muntlige loven sto over skriftene. Talmud beskriver historier som viser hvordan rabbinerne verdsatte sine egne dommer høyt. Et eksempel er fortellingen om Rabbi Elieser, der en gruppe rabbinere ignorerte flere mirakler og til og med en røst fra himmelen, fordi de mente loven allerede var gitt på jorden. Videre utviklet fariseerne mange regler for å bevare rituell renhet.
Verdt å merke seg
Paulus bruker et sterkt bibelsk språk. Ordene han velger fra grunnteksten for barmhjertighet og miskunn, understreker at Jehovah handler fullt og helt ut fra sin egen frie vilje. Teksten siterer direkte fra profetene Hosea og Jesaja for å bygge et solid argumentasjon. Sitatene stadfester at Guds redning til hedningene var en del av den opprinnelige planen.