Innholdsfortegnelse
Romerbrevet ble skrevet av apostelen Paulus (tidligere kjent som Saulus (Shaul) fra Tarsus), en jødisk rabbiner og tidligere fariseer som hadde fått i oppdrag å spre evangeliet til ikke-jøder.
Brevet anses som et av de mest teologisk betydningsfulle skriftene i Det nye testamente og fungerer som en omfattende forklaring av det kristne budskapet.
Når og hvor ble det skrevet?
Brevet ble skrevet rundt år 56–58 e.Kr., mot slutten av Paulus’ tredje misjonsreise.
Han befant seg sannsynligvis i Korint, i huset til en mann ved navn Gaius, da han forfattet brevet.
Selve skrivingen ble utført av en sekretær ved navn Tersius, og brevet ble senere levert til Roma av Føbe, en diakon fra kirken i Kenkreæ.
Hvem ble det skrevet til?
Mottakerne var de kristne i Roma, hovedstaden i Romerriket.
Menigheten i Roma skilte seg fra mange andre menigheter Paulus skrev til, ved at han ikke selv hadde grunnlagt den eller besøkt den tidligere.
Menigheten bestod av en blanding av jødiske og ikke-jødiske (hedningkristne) troende.
Bakgrunn og omstendigheter
For å forstå bakgrunnen for brevet, må man se på en spesifikk historisk krise som hadde skapt dype splittelser i den romerske menigheten:
- Utvisningen av jøder: Rundt år 49 e.Kr. hadde keiser Claudius utvist alle jøder fra Roma på grunn av uro knyttet til en person ved navn "Chrestus" (sannsynligvis Kristus). Dette inkluderte også de jødekristne.
- En endret menighet: I de fem årene jødene var borte, ble menigheten i Roma utelukkende bestående av ikke-jøder, som utviklet sine egne tradisjoner og tolkningsmåter uavhengig av jødisk lov og skikk.
- Spenninger ved retur: Da Claudius døde i år 54, fikk jødene vende tilbake til Roma under keiser Nero. Da de jødekristne kom tilbake, fant de en menighet som hadde blitt svært "ikke-jødisk" i praksis. Dette skapte store konflikter om etterlevelse av Torauen, spesielt når det gjaldt matforskrifter, høytider og omskjæring.
Paulus' formål med brevet
Paulus hadde flere motiver for å sende dette brevet før han selv ankom byen:
- Skape enhet: Han ønsket å forene den splittede menigheten ved å forklare at både jøder og hedninger står i samme stilling for Gud – alle har syndet, og alle blir rettferdiggjort ved tro på Jesus Kristus, uavhengig av lovgjerninger.
- Etablere en misjonsbase: Paulus håpet at menigheten i Roma kunne fungere som en støttebase for hans planlagte reise videre vestover til Spania.
- Forklare sitt evangelium: Siden han ikke hadde vært i Roma før, brukte han brevet som en formell introduksjon for å klargjøre sitt teologiske ståsted og forsvare at Guds løfter til Israel fortsatt var gyldige, selv om hedninger nå ble inkludert i pakten.
Oppsummert er Romerbrevet et forsøk på å forsone to grupper med svært ulik kulturell og religiøs bakgrunn under ett felles evangelium, samtidig som det fungerer som Paulus' mest systematiske redegjørelse for troen.
Paulus’ brev til romerne (Romerbrevet) regnes ofte som den mest systematiske og teologisk dype teksten i Det nye testamente. Det ble skrevet av apostelen Paulus rundt år 56–58 e.Kr., sannsynligvis mens han oppholdt seg i Korint. I motsetning til mange av hans andre brev, var dette skrevet til en menighet han ikke hadde grunnlagt selv og ennå ikke hadde besøkt. Menigheten i Roma bestod av både jødiske og ikke-jødiske (hedningkristne) troende, og det hadde oppstått spenninger mellom gruppene etter at jødene nylig hadde fått vende tilbake fra en fem år lang utvisning under keiser Claudius. Brevet er Paulus' mesterverk for å forene disse gruppene, presentere sitt teologiske ståsted, og forberede et besøk.
Hovedbudskapet i Romerbrevet
Hovedbudskapet kan oppsummeres i Paulus’ egen programerklæring i kapittel 1, vers 16: Evangeliet er Guds kraft til frelse for alle som tror – først for jøden, så for grekeren (hedningen).
Paulus slår fast at mennesket ikke kan frelse seg selv gjennom å overholde Guds lov (Torah) eller ved egne moralske gjerninger. Frelsen og rettferdiggjørelsen er en ren gave fra Gud, gitt av nåde, og tas imot utelukkende gjennom troen på Jesus Kristus.
Innhold og hva Paulus skriver om
Romerbrevet er bygget opp nesten som en juridisk argumentasjon i en rettssal, og beveger seg logisk gjennom flere hovedtemaer:
- Menneskets universelle synd (Kapittel 1–3): Paulus starter med å felle en knusende dom over hele menneskeheten. Han viser at både ikke-jøder (som har forkastet Gud til fordel for avgudsdyrkelse) og jøder (som har Guds lov, men ikke klarer å holde den perfekt) er skyldige overfor Gud. Konklusjonen er at "ingen er rettferdig, ikke en eneste". Loven fungerer som et speil som avslører synden vår, men den har ikke makt til å frelse eller rense oss.
- Rettferdiggjørelse ved tro (Kapittel 3–5): Siden mennesket er hjelpeløst, har Gud grepet inn. Jesus Kristus tok straffen i vårt sted gjennom sin død på korset og sin oppstandelse. Paulus bruker jødenes stamfar, Abraham, som det ultimate beviset på at frelse alltid har handlet om tro: Abraham ble regnet som rettferdig av Gud fordi han trodde, lenge før loven ble gitt på Sinai-fjellet.
- Et nytt liv og frihet i Ånden (Kapittel 6–8): Paulus forklarer at troen fører til et radikalt forvandlet liv. Troende er ikke lenger slaver under synden, men har fått frihet til å leve for Gud. Selv om den indre kampen mellom det gode man vil gjøre, og det onde man ender opp med å gjøre, er reell (kapittel 7), avslutter Paulus med triumf i kapittel 8: Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus, Den hellige ånd gir kraft til livet, og absolutt ingenting i hele skaperverket kan skille oss fra Guds kjærlighet.
- Guds plan for Israel og folkeslagene (Kapittel 9–11): Et brennende spørsmål for Paulus var hvorfor flertallet av jødene avviste Jesus som Messias. Har Gud brutt sine løfter til dem? Paulus svarer et rungende "nei". Han forklarer at jødenes midlertidige snubling åpnet døren for at evangeliet kunne nå ut til de andre folkeslagene (hedningene). Hedningene er blitt "podet inn" i det åndelige oliventreet som er Israel, og Paulus advarer dem mot å bli arrogante overfor jødene. Han ser frem mot et mysterium i fremtiden der "hele Israel skal bli frelst".
- Praktisk kristenliv i hverdagen (Kapittel 12–16): Etter å ha lagt det teologiske grunnlaget, går Paulus over til praksis. Han oppfordrer de troende til å bære frem sine liv som "levende ofre" for Gud og la sinnet fornyes for ikke å bli formet av verden. Han gir retningslinjer for hvordan menigheten skal fungere som ett legeme med ulike nådegaver, viktigheten av å vise ekte, oppofrende kjærlighet – selv mot fiender – og å underordne seg de styrende myndigheter. Han legger stor vekt på enhet, og ber dem som er sterke i troen om å bære over med de svakere, uten å krangle om uvesentlige meningsforskjeller. Brevet avsluttes med en lang rekke personlige hilsener til kvinner og menn, slaver og frie, noe som gir et unikt innblikk i mangfoldet og det sterke fellesskapet i den tidlige kristne kirken i Roma.
